Devri

distignañ / distegnañ

distignañ / distegnañ

v.

I. V. intr.

(1) Se détendre.

(1908) FHAB Mae 137. Var zao eta, prim ha stard ! beac'h d'an hual ma tistigno, beac'h d'an nask ma torro krenn !

(2) Se déclencher.

(1962) TDBP II 492. Brema-zouden e klevi an orolaj o tistigna, tr. «tout à l'heure tu entendras (le mécanisme ou le ressort de) l'horloge se détendre, se déclencher.»

II. V. tr. d.

(1) Détendre, débander.

(1732) GReg 245a. Débander, relâcher une chose à ressort, un arc, &c., tr. «disteigna. pr. disteignet

(1867) LZBt Gouere 328. hag e tistignaz he becho. ●(1869) TDE.FB 272a. Détendre des pièges, tr. «distegna lindagou.»

(1908) FHAB Gwengolo 269. e ra sin da Philip da zistigna ar gorden. ●(1931) VALL 182b. Débander un ressort, un arc, etc., tr. «distigna

(2) Déclencher.

(1919) BUBR 8/209. e tistign eur ganoliadeg. ●(1931) VALL 188a. Déclancher (ou déclencher), tr. «distigna

(3) Défaire, déranger.

(1895) GMB 186. pet[it] Trég[uier] distignañ défaire, déranger.

(4) sens fig. Détendre (l'esprit).

(1732) GReg 245a. Débander, l'esprit, se relâcher du travail assidu, tr. «Disteigna ar spered.»

III. [empl. devant un v. amené par la prép. «da»] Eclater (de rire, en pleurs).

(1914) LZBt Du 8. N'am boa ket peurlaret kement-ze, a distigniz da vouelan, d'am zro, evel eur bugel bian. ●14. ken ma c'h'oun distignet da vouëlan ma unan.

Ce site utilise des cookies pour son fonctionnement.En savoir plus...