Devri

Recherche 'dihesk...' : 2 mots trouvés

Page 1 : de dihesk (1) à diheskus (2) :
  • dihesk
    dihesk

    adj. Intarissable, qui ne tarit pas.

    (1792) CAg 185. mamen perpet dihesque.

    (1825) COSp 91. er vammèn dihesque hont. ●(1857) GUG 166. er vamen dihesq. ●(1862) JKS 369. ar vammen dihesk-ze. ●(1876) TDE.BF 130b. Dihesk, adj., tr. «Qui nest pas à sec, inépuisable, intarrisable.»

    (1902) PIGO I 89. ar variken dihesk roet gant an diaoul. ●(1904) DBFV 53b. dihesk, adj., tr. «inépuisable, intarissable.» ●(1931) VALL 395a. Intarrisable, qui ne tarit pas, tr. «diheskus

    ►par ext.

    (1913) AVIE 194. un trezol dihesk.

    ►sens fig.

    (1879) GDI 253. Hou pêg e zou èl ur vamen dihesq a valiç.

    (1903) LZBg Du 249. donet e hra chonj d'ein a garanté dihesk er hristénion a Frans. ●(1905) IMJK 151. En ol, bras ha bihan, peur ha pinuik, e gav én on ur vammen dihesk. ●(1906) BOBL 08 décembre 115/2a. eur vammen dihesk a blijadur.

  • diheskus
    diheskus

    adj.

    (1) Intarissable, qu'on ne peut tarir.

    (1931) VALL 395a. Intarrisable, qu'on ne peut tarir, tr. «diheskus

    (2) Inépuissable.

    (1931) VALL 387b. Inépuisable, tr. «diheskus

Ce site utilise des cookies pour son fonctionnement.En savoir plus...